| dc.description.abstract | Frivillige og sivile organisasjoner i Norge har i løpet av de siste tiårene opplevd en rekke endringer i sine rammebetingelser. Flere av de landsomfattende frivillige organisasjonene har opplevd nedgang i antallet medlemmer, lokallag, givere og frivillige. Særlig har denne utviklingen vært merkbar blant de tradisjonelle folkebevegelsene. Dette er resultater både av det en kan kalle en avideologisering og en økende individualisering i det sivile samfunnet. Med det mener vi at det har vært en synkende interesse blant borgerne for å delta i frivillige organisasjoner som arbeider for å ivareta overordnede samfunnshensyn og verdier. Isteden synes borgerne å være mer opptatt av organisasjoner som tilbyr aktiviteter som dekker deres personlige behov og interesser.
Også forholdet til de politiske myndighetene har endret seg. Gjennom det siste tiåret har det vært en økende politisk interesse og velvilje for de sivile og frivillige organisasjonene. Dette har ført til bedre økonomiske rammevilkår for dem. Samtidig har myndighetene utarbeidet flere nye og mer detaljerte regelverk for hvordan de ulike tilskuddene skal fordeles og bruken kontrolleres. Frivillige organisasjoner må dessuten i større grad delta i anbudskonkurranser på lik linje med private og offentlige aktører, om oppgaver de alltid har drevet med. Disse endringene har i flere tilfelle ført til strengere krav om dokumentasjon og regelmessige evalueringer av organisasjonenes aktiviteter og virkningene av disse.
Organisasjonene har på ulike måter forsøkt å tilpasse seg endringene knyttet til avideologisering, individualisering og offentlig politikk. De har profesjonalisert sine styringsrutiner, forsøkt å effektivisere organisasjonsstrukturen, satset på mer kompetanse og utdanning blant de ansatte medarbeiderne. Noen av organisasjonene har nedtonet betydningen av medlemsdemokratiet. Mange har blitt opptatt av å synliggjøre seg bedre og engasjere seg i lobbyvirksomhet overfor myndighetene og offentligheten. Sentralleddet har blitt viktigere som service instans både for lokallagene og medlemmene, og for å koordinere kontakten med myndighetene.
Den offentlige politikken overfor frivillig sektor har vært gunstig for organisasjonene. Samtidig har den skapt noen dilemmaer. Et eksempel på dette er at for strenge krav fra myndighetene kan presse organisasjonene i retning av å bli en slags utøvere av offentlig politikk heller enn nytenkende entreprenører på det frivillige feltet. | |
