Philantropy and collectivism - grantgiving foundations in Norway.

Abstract

Rapporten gir et bilde av de allmennyttige, pengeutdelende stiftelsers rolle i dagens Norge. I store deler av Europa har stiftelsen som eierform hatt en oppsving, og mange større europeiske stiftelser trekker opp en strategisk rolle for seg selv som utfyller de oppgavene offentlige myndigheter og markedsaktører har. Hos oss har stiftelsene røtter tilbake til middelalderen og spilte lenge en viktig rolle i eldreomsorg og bekjempelse av sykdom og fattigdom. Med velferdsstatens framvekst har de filantropiske stiftelsene kommet i bakgrunnen. Tallet på nyere, filantropiske stiftelser er hos oss relativt lavt, og de fleste fører en relativt tilbaketrukket tilværelse. De siste årene har det vært en tilvekst av stiftelser som har sitt opphav i kollektive formuer: kommunal eiendom, kollektive forsikringsselskap med flere. I rapporten har vi spurt ledelsen i de største pengeutdelende stiftelsene om hvordan de ser på sin egen samfunnsrolle. Flertallet er lojale mot donors opprinnelige hensikt og trekker ikke opp noe bredere mandat for sitt eget virke. Det rår en viss mangel på kollektiv identitet ved at få føler noen spesiell tilknytning til øvrige stiftelser. Flertallet har også en sterk tilknytning til stedet og virker innenfor lokale rammer. De behandler innkomne søknader og tar sjelden egne initiativ. Noen få stiftelser bryter med dette bildet. De har utformet en strategi for sitt virke og har utformet et aktivt samfunnsengasjement. De kan engasjere seg langsiktig i større prosjekter og blir med det synlig som samfunnsaktører.