| dc.description.abstract | Status som nasjonale minoriteter har blitt gitt til minoritetsgrupper som historisk har en tilknytning til landet. Anerkjennelsen kommer delvis som oppreisning for tidligere assimileringspress, overgrep og diskriminering. Minoritetsgruppene gis en legitim rett til å vedlikeholde eget språk, religion og kultur, og forskjellene de representerer skal møtes med likeverd og respekt. I Norge regnes samer, kvener, skogfinner, jøder, romani-folket (taterne) og rom (sigøynere) som nasjonale minoriteter. I Sverige har samer, tornedalinger, svenskfinner, jøder og roma (sigøynere og tatere) status som nasjonal minoritet. I Finland har samer, finlandssvensker, jøder, romani (sigøynere), gammelrussere og tartarer status som nasjonal minoritet. I Danmark har bare det tyske mindretall i Sønderjylland nasjonal minoritetsstatus. Personer som tilskriver seg medlemskap til de ulike nasjonale minoritetene i Norden lever under svært forskjellige vilkår og livsbetingelser. De fleste kjennetegnes av å være godt integrert, med få konfliktlinjer overfor majoritetssamfunnet. Deres minoritetstilhørighet innebærer gjerne en dobbeltkvalifisering, der kompetanse innen majoritetssamfunnet er en betingelse for en vellykket minoritetstilpasning. Det er imidlertid minoritetsgrupper som fortsatt lever med en marginalisert tilpasning og rasistiske holdninger fra majoritetssamfunnet. De minst integrerte, som f.eks. rom, er også de som opplever størst ambivalens og motvilje når det gjelder deres rett til å videreføre kulturelle tradisjoner.Kunnskapsgjennomgangen viser at den forskning som er gjort i forhold til barns oppvekst er fragmentert. Den foreliggende forskningen omfatter først og fremst tospråklighet og språkopplæring, hvor dette var et særlig aktuelt tema et par tiår tilbake. Det finnes også noe forskning og rapporter knyttet til minoritetsbarns skolegang. Det er gjort lite forskning ut over avhandlinger på hovedfags- og dr. gradsnivå. Mye av kunnskapen bygger på enkeltstående rapporter, med begrenset kumulativ effekt. Rapportene og det meste av forskningen er problemorientert, og får bare i begrenset grad fram barns aktørperspektiv og helhetlige situasjon. Det mangler forskning som kan gi innsikt i de ulike livsbetingelsene for minoritetsbefolkningen, nyansene i livsvilkår, og erfaringene til barn som vokser opp med en minoritetstilhørighet.Rapporten foreslår økt forskningsinnsats på fire områder: Minoritetsbarndom, Språkopplæring og utdanningstilbud, Identitetskonstruksjon og kulturformidling, og Barn og unges medborgerskap. | |
