| dc.description.abstract | Studien drøfter kjennetegn ved to modeller for organisering av Den kulturelle skolesekken (DKS) og hvilke rammer disse gir for elevenes kunstmøter i skolen. I Sandefjord kommunes Skolesekk-modell inngår lokale kunstnere og kunst- og kulturinstitusjoner, i tillegg til en regionalt tilrettelagt turnéordning med teater, dans og konserter. Dette foregår i en årstrinnspesifikk kulturplan som er obligatorisk for alle skolene. Denne forankringen i skolenes årsplan har resultert i et skole- og pensumtilpasset tilbud, med en stor grad av kontinuitet i samarbeid, struktur og opplegg. Kultursekken i Møre og Romsdal er først og fremst en regional turné- og formidlings ordning for kunst (Kultur nista), men satser i tillegg på samarbeid mellom skoler og kunstnere/kultursektor, samt skoleringordninger for lærere, barn og kunstnere, organisert på fylkesnivå. I denne modellen har kunstuttrykkene og opplevelsedimensjonen stått mer i sentrum enn pedagogisk tilpasning.For Skolesekken er utfordringen i dag å videreføre en fast, men ikke for fast og rutinemessig struktur, der opplegget er tilpasset skolen og elevene, men ikke for pedagogisk eller endimensjonal. For Kultursekken er utfordringen derimot å forankre Kulturniste-besøkene i skolens øvrige gjøremål og planer. Skolene har flere parallelle turnéordninger og egne samarbeidsavtaler med regions museer og andre kulturinstitusjoner. En kommunal innsats og regionalt samarbeid vil kunne utvide og forenkle utnyttelsen av lokale kulturressurser. Dette betinger at skolens kultursatsing gjøres til et kulturpolitisk satsningsområde i kommunene. Samtidig viser det seg at forventningen om lokal forankring bidrar til at DKS-tilbudet får en dreining mot pensumrelaterte opplegg. | |
