| dc.description.abstract | Norske frivillighetssentraler har ikledd seg en blanding av sivile og offentlige eierformer. I 2006 hadde nærmere 60 prosent en sivil eierform, mens knappe 40 prosent var kommunale. Blant de sivile sentralene oppga 14 prosent å være andelslag, 19 prosent stiftelser og 22 prosent foreninger, mens 4 prosent hadde andre eller udefinerte eierformer. Ingen av frivillighetssentralene var fortjenestebaserte. En hensikt med dette prosjektet var å undersøke graden av samsvar mellom oppgitt og faktisk eierskap. For andelslag og foreninger forutsatte vi at de skal være demokratisk organisert, selvstendige og ikke kontrollert av eksterne aktører. For kommunale sentraler la vi til grunn at kommunen, representert ved folkevalgte og/eller ansatte i forvaltningen, har kontroll over sentralens virksomhet, og at den enten er innrettet som kommunal avdeling, kommunalt selskap eller institusjon. For sentraler organisert som stiftelser la vi til grunn at de skal innfri stiftelseslovens krav. Vi fant at en del av de sivilt organiserte sentralene hadde en eierform som avvek fra det de hadde oppgitt. Kommunale sentraler var ulikt organisert; som kommunalt foretak, som del av kommunal administrasjon eller som kommunal institusjon. Termen kvasi-demokratisk brukte vi om kommunale eierformer som ved første øyekast ser demokratiske ut, men hvor kommunen i siste instans likevel kan sette deltakernes vilje til side.Frivillige og brukere er relativt svakt representert i sentralens styrende organer. I det store og hele er det foreninger, organisasjoner, menigheter eller kommunen som har stemmerett og innflytelse i sentralene. De fleste vil nok oppfatte dette som en tungvint vei til innflytelse. | |
