Ubehaget i migrasjonsforskningen

Abstract

Norsk migrasjonsforskning kan se tilbake på en snart 50 år lang historie. Mens det hele startet med sosiologen Aud Korbøls banebrytende studie av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne som hadde kommet til Oslo i 1970, er feltet i dag preget av et mangfold av fagdisipliner, teoretiske perspektiver og empiriske innfallsvinkler. Historien om norsk migrasjonsforskning er imidlertid også en historie om faglig konflikt, steile fronter og kamper om definisjonsmakt: Siden 1990-tallet har norske forskere diskutert hva som er de legitime forskningsspørsmålene, hva slags rolle migrasjonsforskere kan og bør innta i offentligheten, om forskning kan løsrives fra politikk og menneskesyn, og om moralske overbevisninger kan skape blindflekker der viktige problemstillinger skyves under teppet. Mette Andersson har med boken Kampen om vitenskapeligheten: Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt (Universitetsforlaget, 2018) bidratt til den viktige selvrefleksjonen om migrasjonsforskningens innhold og status – og om migrasjonsforskeres rolle i samfunnsdebatten. Mens Andersson baserer sin studie på anonymiserte migrasjonsforskeres synspunkter på egen rolle i offentligheten, ønsket vi å vende blikket og la representanter for forskerfellesskapet stå frem og reflektere kritisk over bokens analyser. De åtte bidragsyterne – Tordis Borchgrevink, Grete Brochmann, Kjersti Thorbjørnsrud, Sindre Bangstad, Randi Gressgård, Sharam Alghasi, Johan Fredrik Rye og Jon Horgen Friberg – er invitert til å skrive det vi kaller en «meningsbærende anmeldelse», der de vurderer boken basert på egne erfaringer med og synspunkter på utviklingen av migrasjonsforskningsfeltet i Norge.1 Det er altså ikke snakk om tradisjonelle bokanmeldelser, men snarere essays eller kommentarer med utgangspunkt i boken og Anderssons analyser.

Ubehaget i migrasjonsforskningen