Idrett mellom statlig styring og selvbestemmelse : Idrettens bruk av spillemidler.

Abstract

Hvert år kanaliserer Kirke- og kulturdepartementet (KKD) betydelige beløp til norsk idrett. En vesentlig del går via Norges Idrettsforbund (NIF), og hensikten er at NIF skal benytte midlene til å realisere offentlige idretts-formål. Hensikten med denne rapporten er tredelt. For det første viser den oppbygning og virkemåte i det som kan kalles idrettens organisatoriske infrastruktur: Norges Idrettsforbund sentralt, kretsene og særforbun-dene. For det annet viser rapporten hvor statlige midler tar veien, og hvilke andre inntektskilder idretten har. For det tredje peker rapporten på hvorfor idretten har problemer med å lede målrettede statsmidler dit staten vil.Idrettens infrastruktur produserer viktige kollektive goder for lokal idrettsutøvelse. Det dreier seg for eksempel om trenerutvikling, dommerutvikling, planlegging av anlegg mm. En vesentlig del av statsmidlene inngår i produksjonen av disse godene. Men fordi disse godene er gratis for brukerne, er det vanskelig å vurdere omfanget av behovet for dem. Dermed er det også vanskelig å vurdere hvor stor innsats som faktisk trengs.For idretten kommer bidrag fra staten i tillegg til andre inntekter fra kommuner og fylkeskommuner, sponsorer, medlemmer med flere. Til ulike kilder knytter det seg ulike forventninger om hva midlene skal brukes til. Når statsmidler inngår i en fellesfinansiering blir spørsmålet om statens mål skal ha forrang framfor andre medfinansiører.Rapporten viser at det er betydelige strukturelle problemer knyttet til målrettet styring av statens overføringer til norsk idrett. Et bedre system krever endringer av finansierings- rapporterings- og evalueringsrutiner i idretten.