| dc.description.abstract | I denne rapporten undersøkes sammenhengen mellom sivilsamfunnsdeltakelse, helse og livskvalitet, på to ulike måter. Først studeres individuelle helsegevinster ved å delta i frivillig arbeid. Bidrar deltakelse i frivillig organisasjonsarbeid til bedre helse og livskvalitet for den enkelte? Dernest undersøkes den kontekstuelle sammenhengen mellom lokalt organisasjonsliv og livskvalitet. Er livskvaliteten høyere i kommuner der frivilligheten og organisasjonslivet står sterkt? Analysene av helsegevinster ved deltakelse i frivillig arbeid bygger på data fra spørreundersøkelser der de samme personene har blitt fulgt over tid. Dataene er samlet inn over en relativt kort tidsperiode, så resultatene må tolkes som korttidseffekter av frivillig deltakelse. Rapporten ser både på ulike grupper av frivillige – personer utenfor arbeidslivet, pensjonister og aleneboende – og på frivillig arbeid for ulike organisasjonstyper: kultur og fritid, velferd, samfunnsrettede, bolig og økonomi og tro og livssyn. På et overordnet nivå tyder resultatene på at helsegevinstene av sivilsamfunnsdeltakelse er begrensede, og at det først og fremst er slik at organisasjonene tiltrekker seg personer som i utgangspunktet har god helse og livskvalitet. Samtidig viser analysene tegn på at helse- og livskvalitetsgevinster kan være noe sterkere for personer som står utenfor arbeidslivet, og da særlig for personer med lav utdanning. Dette støtter opp om internasjonal forskning som har funnet at sivilsamfunnsdeltakelse kan være gunstig i et helse- og livskvalitetsperspektiv først og fremst for personer med svake sosiale nettverk. Videre er det i analysene tegn på enkelte positive helse- og livskvalitetseffekter blant frivillige innenfor organisasjonskategoriene kultur og fritid, velferd og samfunnsrettede, men ikke innenfor kategoriene bolig og økonomi og tro og livssyn. Dette understreker at «frivillig arbeid» er en grov kategori, og at ulike typer frivillig arbeid vil ha ulike effekter. En rekke studier finner at sosial kapital, i ulike varianter, henger sammen med helse. Når det gjelder betydningen av konteksten (for eksempel ens bosted og nærmiljø) er bildet mer sammensatt. Et funn som ser ut til å gå igjen i de fleste studier, er at individrelatert sosial kapital (som f.eks.organisasjonsdeltakelse og tillit) har positive sammenhenger med helse. Den aggregerte effekten av sosial kapital, som vi finner på kontekstnivået, ser derimot ikke ut til å gjøre seg gjeldene i like stor grad i skandinaviske land. Rapporten finner at det også er slik at aktivt organisasjonsmedlemskap og tillit til politikere henger sammen med egenrapportert helse. Disse «sosial kapital-variablene» (aktivt medlemskap og tillit), er forhold som ikke bare sier noe om hvem en er, men i hvilken grad en relaterer seg til eller samhandler med andre i nærmiljøet. Dette kan igjen tenkes å påvirke tilliten en har til andre – som igjen henger sammen med tilfredshet med egen tilværelse. Det er med andre ord et sammensatt bilde som avtegner seg, i og med at tillit og organisasjonsdeltakelse ikke utelukkende kan sees som individuelle egenskaper. Tilliten skapes gjennom sosialisering og samhandling, og organisasjonsdeltakelse må finne sted i en organisasjonskontekst. Likevel: hovedfunnet når det gjelder konteksten, det være seg antall organisasjoner i kommunen, hvor mange som deltar, eller kommunens størrelse og økonomi, er at den har liten eller ingen betydning for ens egen livskvalitet. | |
