Atypisk arbeid som hovedtilknytning i arbeidslivet 1995–2021: Omfang, arbeidsvilkår og overganger til fast arbeid

Abstract

Rapporten viser tall for utviklingen i alternative tilknytningsformer i arbeidslivet, midlertidig ansettelse, ansettelse i vikarbyrå og selvstendig oppdragstakere, slik de er målt i registerdata i perioden 1995–2021. Omfanget av midlertidig ansatte (korte jobber under ett år) er omtrent 4 prosent i 2021, mens 3,2 prosent er selvstendige, og 1,3 prosent er ansatt i et vikarbyrå. Fra 2021 ble midlertidige jobber målt direkte i A-ordningen, og med dette målet er andelen midlertidig ansatte 8 prosent i 2021. Om vi legger dette direkte målet på midlertidig ansatte til grunn, er derfor andelen med en atypisk tilknytningsform i sitt hovedarbeidsforhold totalt rundt 12,5 prosent. Andelene vi har beregnet i denne rapporten kan skille seg fra studier med andre utvalgskriterier. Et viktig skille mellom vår studie og for eksempel SSBs statistikk, er at vi ser på ett arbeidsforhold per person (hovedarbeidsforholdet), og ikke alle jobber i økonomien. I tillegg begrenser vi utvalget til personer i alderen 20–66 år, for å undersøke omfanget av atypisk arbeid som hovedtilknytning i arbeidslivet i den alderen det er vanligst å jobbe. Vi ser dermed bort fra yngre aldersgrupper i skolealder (under 20 år) og eldre aldersgrupper i pensjonsalder (over 66 år). Utviklingen har vært forskjellig mellom de tre tilknytningsformene. Andelen selvstendige sank jevnt i perioden. Midlertidige ansettelser svinger mye med konjunkturene, men nivået holdt seg overordnet stabilt fra 1995 til 2021. Andelen ansatte i vikarbyrå vokste gjennom perioden, spesielt etter EU-utvidelsen i 2004, men har holdt seg stabil etter det og utgjør fortsatt en liten del av økonomien. Andelene og utviklingen varierer mye mellom næringsgrupper, yrker, aldersgrupper og befolkningsgrupper. For eksempel er midlertidige jobber vanligst i alderen 20–25 år, mens det å være selvstendig er vanligere senere i karrieren. Utsatte grupper på arbeidsmarkedet har i snitt høyere sannsynlighet for å være i en atypisk ansettelse, og veksten i andelen ansatte i vikarbyrå i perioden drives av innvandrere fra Øst-Europa. Inntekt og arbeidsvilkår er forskjellige mellom de ulike tilknytningsformene. Selvstendige er de som likner fast ansatte mest i snitt, med omtrent like høye inntekter. Bak gjennomsnittene er det likevel stor heterogenitet. Når vi ser på hvor i inntektsfordelingen selvstendige befinner seg, er det todelt. Det er flest selvstendige i øverste og i nederste fjerdedel av inntektsfordelingen. I løpet av perioden har det vært tydeligst nedgang i selvstendige med høye inntekter. Mot slutten av perioden er dermed andelen av alle selvstendige som har lave inntekter, høyere enn på starten. Midlertidig ansatte har lavest inntekt av de tre atypiske tilknytningsformene. Dette skyldes i stor grad at midlertidig ansatte jobber færre timer, men også at de har lavere timelønn enn fast ansatte. De fleste midlertidig ansatte befinner seg også i nedre del av inntektsfordelingen, hvor andelen er økende over perioden. [...]